I sjetteklasse begynte en ny gutt i klassen til lærer Hilde. Hun la godt merke til ham. Han var snill, grei og rolig, kontaktsøkende og litt veslevoksen. Og så likte han bøker, og leste alt han kom over.
Hilde begynte å ta med lesestoff til ham. Det gikk unna i så høyt tempo at han stadig måtte ha påfyll. Av og til måtte hun reise inn til byen for å låne nye på biblioteket der.
- Tjukke bøker, særlig fantasy, minnes kontaktlæreren med et smil.
Hun fikk ikke vite mye om gutten, annet enn hvem han bodde hos, så hun skjønte at han bodde i beredskapshjem.
- I starten trodde jeg ikke at Gard trengte fosterhjem, for han sa at han skulle tilbake dit han kom fra.
- Jeg tror ikke jeg tenkte at jeg skulle tilbake dit jeg kom fra, men jeg visste at jeg skulle flytte igjen. Jeg bare visste ikke om det ville bli dagen etter eller om to uker. Det var ikke lett, forklarer Gard.
Det var nemlig en gutt som ikke turte å knytte seg som kom til Heddal barneskole. Derfor forsøkte Gard å holde en viss avstand, ikke få venner, ikke bli glad i noen. Han var nøye med å understreke at han bare skulle være der en liten stund.
- Det var ikke noe gøy å begynne i ny klasse. Jeg tenkte tidlig at jeg ikke skulle få meg venner, for det er kjipt å knytte seg til noen, og så reise igjen, sier han.
Barn og ungdom som trenger et nytt sted å bo, foretrekker ofte å flytte til noen de kjenner fra før. Her kan du lese mer om fosterhjem i familie og nettverk.
Fikk beholde vennene sine
Nå er Gard blitt 19 år og har flyttet til Horten. Til høsten skal han begynne å studere barnevernspedagogikk. Men hjemme er fremdeles hos Hilde og resten av familien. Det hadde Gard aldri trodd.
- Jeg ville aldri tenkt at jeg skulle ha kontakt med familien som 19-åring. Nå reiser jeg hjem. Jeg skal være hjemme i helgen.
Mot juletider 2013 tenkte Hilde mer og mer på Gard.
- Mannen min og jeg hadde vært fosterhjem før, så jeg gikk og tenkte på om vi hadde plass til én til i hjemmet vårt.
Hun kontaktet Bufetat, som bekreftet at Gard trengte et fosterhjem. Hilde luftet ideen for resten av familien. De sa ja.
- Gard var blitt god venn med de andre i klassen, begynte å trives og få relasjoner til de andre. Det tenkte jeg var veldig fint.
Dermed fikk 11-åringen vite at skulle flytte i et nytt hjem, til en som het Hilde.
- Jeg skjønte ikke først at det var læreren min, så jeg spurte om etternavnet. Da tok det noen timer før jeg tenkte «oi, hun gadd å gjøre det!», sier Gard.
Omsorg for alle
- Husker du følelsen det ga deg?
- Jeg ble veldig overrasket og spent. Jeg fikk sjokk da jeg fant ut at jeg ikke skulle flytte bort. At jeg kunne ha de vennene jeg hadde.
Gard hadde frem til dette ikke tenkt så mye over Hildes ekstra omsorg for ham.
- Ikke annet enn at jeg ikke skjønte hvorfor hun gadd å reise til byen for å låne bøker til meg. Det var veldig spesielt, sier Gard.
Hilde er flink til å gi omsorg uten å gjøre forskjell på folk. Alle ble sett! Ingen fikk mer omsorg enn andre, roser han sin fostermor.
Hilde smiler.
- I et klasserom er det alltid flere elever som trenger å bli ekstra sett
- Det føler jeg at jeg er god på: Å gi noen ekstra oppmerksomhet. Jeg prøvde med Gard også, vi hadde mange samtaler i friminuttene.
Hilde kikker bort på Gard.
- Du fortalte noe om hvordan du hadde det. Men ikke alt.
Lurer du på om det å være fosterhjem kan være noe for deg? Her kan du lese mer om hvem som kan bli fosterforeldre.
Du må stå i det
Det tar tid å bli en familie. Lenge tenkte Gard at han bodde hos læreren sin.
- Hun var jo kontaktlæreren min. Du kan ikke plutselig bli en mamma. Så jeg reiste hjem til læreren min etter skolen. Men det gikk veldig bra, sier Gard med et smil.
Men redselen for å knytte seg til noen, hang ved Gard.
- Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få bli på ett sted hele tiden, så jeg testet dem ut. Jeg hadde gjort det før: når jeg skulle bort fra et sted, «gønnet» jeg på og gjorde det jeg kunne for at prosessen skulle bli så kort som mulig. Da slapp jeg å knytte meg til folk. Det ble ingen å savne.
Metoden fungerte ikke hos Hilde. Gard ble værende.
- Sånn er det når man får en ny klasse også. Det går som regel bra de første månedene, så skal de teste deg ut. Da må du stå i det, sier Hilde.
Hun sto! Det ble noen krevende år.
- Det var tøft.
Hilde kikker bort på Gard.
- Det er ikke lenge siden du sa at jo hyggeligere vi hadde det, desto mer uhyggelig prøvde du å gjøre det. Med ferier, for eksempel.
- Ja, jeg hatet det. Uken etter at jeg flyttet inn, skulle vi til Spania. Jeg var vant til at ferie handlet om at de voksne skulle kose seg uten unger. Da begynte jeg å lure på hva i huleste de skulle med meg i Spania.
Begge ler høyt.
- Men da du snakket om det, var du stolt, påpeker Hilde.
- Ja, men når du reiser på ferie, skal du ha det koselig sammen. Lage minner sammen.
Et vendepunkt
Det tok tid før Gard virkelig landet. På et tidspunkt ba han barnevernet om å få flytte.
Når ikke vi ville kaste ham ut, bestemte han selv at han skulle flytte.
Familien understreket hele tiden at dette ikke var deres valg, at de ville at han skulle bli, og at det var opp til Gard selv.
- Og så ga jeg ham et valg. Jeg sa «nå kan du velge selv om disse månedene frem til du flytter skal være fine». Gard valgte å gjøre det til en fin tid, sier Hilde.
Mens han ventet på institusjonsplass, senket Gard skuldrene. Han klarte endelig å slappe av. Og han bestemte seg for å bli. Det er han takknemlig for i dag.
- Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten Hilde og familien. Det tok mange år, men i tiendeklasse skjønte jeg at her skal jeg være.
- Jeg trengte at noen sto i det og viste meg at «du kan gjøre så mye dritt du vil, vi er glade i deg uansett»
Alle barn trenger å bli sett. Hilde så Gard.
Nå trenger vi flere fosterhjem, og helst i barnas nærmiljø. Har du rom for et barn som trenger å bli sett?
