Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

– Ingen penger i verden kunne reddet meg ut av det pikerommet

– Hvorfor var det ingen som hentet meg? Til et varmt hjem med rent tøy, sier Monica Fossedal Lauritsen om sin egen barndom. Allerede som åtteåring bestemte hun seg for å bli fostermor som voksen.

Monica Fossedal Lauritsen.jpg

Monica har to egne barn og et fosterbarn. Hun vil at folk skal vite at det å gi trygghet er det fineste du kan gjøre for et barn. (Foto: Michael Solbakken).

Det er tidlig morgen, og Monica har alt laget frokost, smurt niste, pakket skolesekker, ryddet av bordet og kjørt barna til skolen. Hun står på kjøkkenet og trakter kaffe. Nynner på en behagelig melodi, mens familiehunden Storm logrer rundt bena hennes. På kjøleskapet henger det timeplaner, tegninger og skolebilder av tre, smilende barn.

– Det var ikke tilfeldig at jeg ble fostermor, sier hun og kikker bort på bildene på kjøleskapet.

– Selv hadde jeg en ganske annerledes barndom, fylt med mange negative ting, forteller Monica åpent.

Gutten som ble hentet

Et minne hun har med seg i hverdagen som fostermor, er den dagen nabogutten ble hentet av barnevernet. I likhet med Monica kom han fra et ustabilt hjem. Nabogutten ble flyttet til en fosterfamilie ikke langt unna.

– En dag syklet jeg forbi hans nye hjem og så sengetøy blafre i vinden. Da skjønte jeg hvordan det egentlig skulle være, sier Monica og tar en pause.

Rent tøy, vasket av voksne. Så hverdagslig og viktig. Monica var åtte år.

– Den dagen var jeg veldig lei meg. Og jeg husker at jeg tenkte at «når jeg blir voksen, skal jeg bli fostermor, for jeg kan hjelpe noen».

Vi må gjøre mer enn å bare vippse penger

Nå har Monica blitt voksen. Hun har to egne barn og et fosterbarn. Og hun har et budskap hun brenner for:

– I dag er det så lett å vippse penger til en organisasjon du vil støtte. Men å hjelpe et barn innebærer at du engasjerer deg helt inn i hjertet. Det er det vi trenger, ikke penger, sier Monica og legger til:

– Det er ingen penger i verden som kunne reddet meg ut av det pikerommet den gangen.

Fostermoren tror mange voksne er redd for å gi fra hjertet. Ikke fordi det er farlig, men fordi det trekker oss ut av den forutsigbare tryggheten vi sitter så godt i. Monica vil at folk skal vite hvor fint det kan være å ta inn et ekstra barn – at mange har både tid og ressurser – og at det å gi trygghet er det fineste du kan gjøre for et barn.

– Bufetat gjør en fantastisk fin jobb med å matche barn og familier. Jeg er så imponert over den jobben de gjør, sier hun.

– Man får også veldig tett og god oppfølging. Jeg har en fantastisk rådgiver fra barnevernstjenesten som jeg får raskt svar fra hvis det er noe jeg lurer på. Det føles trygt og godt.

Vil du bli fosterhjem? Ta kontakt med fosterhjemtjenesten.

Tør å være Pippi

Du har bare én barndom, og for Monica var den trasig. Etter hvert som hun ble eldre, ble hun mer og mer klar over hva som var rett og galt. Hva som var A4.

– Det er ikke gøy å gå på skolen med sommertøy på vinteren. Det er flaut, det er kaldt og fysisk vondt. For meg var dette dagligdags. Jeg har kjent på ubehag så ofte, at jeg ikke lenger er redd for å gå utenfor min egen komfortsone, forteller Monica.

Når Pippi sier at «Dette har jeg aldri gjort, så det klarer jeg helt sikkert», kjenner hun seg igjen. Monica smiler ved tanken.

– Derfor var det aldri vanskelig for meg å gjøre det jeg bestemte meg for som åtteåring. Å bli fostermor har vært en stor plussopplevelse, sier hun.

Monica håper flere tør være som Pippi. Tør være voksne som tar steget utenfor den trygge boblen. Som tør åpne hjem og hjerte for en som henne, for barn som trenger det.

– Når vi ser tilbake på tingene i livet som vi lærer av, er det fordi de har utfordret oss. Det styrker oss. Det er ikke farlig, sier Monica engasjert.

– Opplevelsen kan få så mange gode ringvirkninger i ditt liv og blant de som er nær deg. Du blir med inn i barnets verden og tilegner deg deres liv. Du stikker fingeren i jorda og får et litt annet perspektiv på ting, forteller hun.

Tid er verdt mer enn penger

Det koster å snakke om trygghet i barndommen når man selv ikke har hatt det. Monica visste hele tiden at situasjonen hjemme ikke var bra. Da hun besøkte tanter og farmor, merket hun markant forskjell. Klærne luktet såpe. Hun frøs ikke.

– Barn trenger trygghet hjemme og i hverdagen. På skolen, hos legen, på fritidsaktiviteter. De trenger en mamma eller pappa som holder dem i hånden og sier «dette klarer vi sammen», sier hun.

– Mange av de barna som ikke kommer ut av hjemmene sine - som meg - har ikke den hånden å holde i. De mister den hånden oppi alt det andre de også mister.

I dag er det 200 barn og unge som venter på fosterhjem.

– Dette er barn som trenger mennesker som tar dem imot med tid, og som gir dem en helt vanlig hverdag med rene, varme klær og nistepakke i sekken, sier Monica.

Kontakt oss

Skriv inn postnummeret ditt for å finne din nærmeste fosterhjemstjeneste

Oversikt over fosterhjemstjenestene
Dame som ser mot kamera

Les mer om fosterhjem