Kort varsel: Inger er beredskapsmor og tar, på kort varsel, imot barn som trenger et hjem. – Det er mange sterke inntrykk, mange tunge historier. Når de greier å åpne seg opp, er det veldig, veldig sterkt, sier hun. Foto: Svai.
Det er varmt og godt innenfor veggene hos Inger. En sånn varme som du ikke får fra panelovner og fyr i peisen alene. Enn sånn varme som bor i veggene.
Her bor Inger med familien sin. En gjeng som kan svinge i antall – omtrent fra én dag til den neste. Hun og mannen er urokkelige. De fleste av de seks barna er flyttet hjemmefra, men de to yngste bor litt hjemme, litt ute.
Men oftest har familien enda et medlem. Når som helst kan det nemlig dukke opp barn som trenger et sted å bo. Dag som natt. Noen blir en kortere periode, andre litt lenger. Det er sånn det er å være beredskapshjem.
– Som beredskapshjem står vi klare til å ta imot barn på svært kort varsel. Barn som har behov for en trygg omsorgsbase, som ikke kan bo hos familie eller andre nære mennesker i sin krets, forklarer Inger.
Mer tid til hvert barn
Dette har vært jobben hennes i mange år nå, og det har etter hvert vært mange barn innom hjemmet, alt fra nyfødte til 17-åringer – og noen søskenpar.
– Jeg jobbet i barneverntjenesten, men kjente at jeg spredte meg tynt utover, og ville jobbe mer individuelt med enkeltbarn eller søsken.
Etter noen familieråd ble avgjørelsen tatt – et stort og annerledes skritt, men et som ingen av familiemedlemmene har angret.
– I hverdagen er vi som en vanlig familie, men vi må tilrettelegge for barna som kommer inn: sårbare barn, barn i krise. De har store og mange behov.
Inger blir stille, tenker litt før hun fortsetter.
– Dagliglivet blir fylt av mer alvor enn med bare egne barn. Men det er en trivelig og god måte å jobbe på. Hver plassering er forskjellig.
Les mer om beredskapshjem her.
Ro og omsorg: Å komme til et beredskapshjem er en svært, svært alvorlig sak i livet for et barn. Da er det viktig at de blir ivaretatt på en omsorgsfull og sensitiv måte, og får ro og oppmerksomhet, sier beredskapsmor, Inger. Foto: Svai.
Ta imot med omsorg
Trygghet, omsorg og ro er stikkord som går igjen når Inger snakker om å være beredskapshjem.
– Når barna kommer, bruker vi masse tid på å se barnet og bare være sammen. Det er viktig at det er rolig, understreker hun.
Dersom et barn trenger beredskapshjem, må Inger være forberedt på å ta imot barnet innen to timer. Men er hun hjemme og det passer, kan hun stille på så lite som én times varsel. Hvor mye hun vet om barna som kommer på forhånd, varierer veldig.
– Noen ganger får vi informasjon fra barneverntjenesten først, slik at vi vet om det er en bestemt leke eller farge barnet liker, eller hva de liker å spise til middag. Da kan vi gjøre det klart til barnet kommer.
Andre ganger er det mer akutt, og barna har bare det de står og går i. Da finner familien frem kassene de har på loftet med ulike leker, sengetøy, gardiner og bøker, og gjør alt de kan for at det skal bli lettere å komme inn i et helt nytt og fremmed hjem.
– Vi dresser opp rommet, tilpasset barnets alder. Det er viktig!
– Å komme til et beredskapshjem er en svært, svært alvorlig sak i livet for et barn. De må orientere seg i nytt landskap, i en ny familie hvor de ikke vet hva som er riktig og galt. Det vil uansett være en påkjenning. Da er det viktig at de blir ivaretatt på en omsorgsfull og sensitiv måte, og får ro og oppmerksomhet, understreker hun.
Noe av det første de gjør, er å gå gjennom huset sammen. Barna har ofte behov for å orientere seg. Inger er opptatt av at de skal føle seg som en del av familien, og gir dem tid til det. Alle små ting og handlinger teller, som å gi like kopper til alle. Barnet skal aldri føle seg utenfor – aldri føle at de er på besøk.
– Ofte har barna mange traumer og opplevelser med seg. De reagerer på stemningen, og blir fort urolige hvis de hører endring i vårt stemmeleie. Det ser vi nesten hos alle barn som kommer hit.
Fremsnakking
Det lukter deilig, varmende suppe i huset. Inger har maten klar til barnet kommer hjem. Det er hun som alltid er til stede og venter når barnet kommer hjem fra skolen, og som er klar til å rykke hvis skole eller barnehage ringer. Kort sagt, hun er alltid parat. Men å være beredskapshjem er lagarbeid, understreker Inger. Familien har gode metoder sammen for hvordan barnet skal trygges og inkluderes.
– Vi spiller mye spill og lager mat. Det er to gode nøkler for de aller fleste barna. Spill er kjent, og de slipper å ha øyekontakt. Da blir situasjonen ufarliggjort, forteller Inger.
– Når vi lager mat kan vi småprate og stå ved siden av hverandre, og jeg kan spørre meg forsiktig frem, lytte og være interessert.
Rollespill er også en effektiv metode.
– Vi går «in action» når barnet er i nærheten, og snakker om hvor flink og bra han eller hun er. Når barnet hører seg selv omtalt positivt, stikker de ofte hodet rundt hjørnet og sier «jeg hører hva dere sier», sier Inger og smiler fra øre til øre.
– Da svarer jeg gjerne «oi, gjorde du det? Vi hadde en skryterunde om deg, for du er så god».
Å høre at de er flinke og snille, er oppbyggelig for både selvfølelse og selvtillit.
– Hvor lang tid tar det før du kommer inn på barna?
– Det er veldig individuelt, men det pleier å gå ganske greit. I løpet av noen dager er vi forholdsvis godt kjent. Vi er hele tiden nær hverandre. I starten forenkler vi situasjonen: vi er ikke så mange til stede samtidig og lar dem bli kjent med hver og én av oss. Rolige, avslappede aktiviteter fungerer best, er vår erfaring.
Foto: Svai.
Alltid beredt
Et beredskapshjem er der for ungene i en tidsbestemt periode. Så skal de videre. Inger innrømmer at det kan være tøft.
– Det er godt å vite at barnet skal videre til en trygg og god base, samtidig som det er sårt for meg personlig når vi har bodd og levd sammen som familie.
Noen ganger vasker hun barnerommet og lukker døra. Andre ganger lukker hun bare døra. Det blir for vanskelig å oppholde seg på rommet, og det kan ta tid å «lukke et kapittel».
– Hvorfor fortsetter du?
– Fordi det er en givende jobb totalt sett. Spennende og faglig utfordrende, sier Inger uten å nøle.
Tiden mellom en plassering av ett eller flere barn, kan være alt fra noen få dager til flere måneder, avhengig av hvor lenge barnet har bodd i beredskapshjemmet.
– Vi blir vant til å være i beredskap. Når vi går på vakt, er vi til stede hele tiden. Så har vi friperioder innimellom, med tid til ro og hvile, reising og egen familie.
– Er dette en jobb for alle?
– Man må nok være litt spesielle. Du jobber hele tiden, 24 timer i døgnet. Det kan være en utfordring å ikke kunne gå av vakt før du har en friperiode. Og hjemmet ditt er offentlig, med innsyn i alt. Det kan være litt utfordrende å forholde seg til.
Sterke inntrykk
Det er følelsen av å gjøre noe virkelig godt og viktig som driver Inger.
– Alle barna har sine historier. Når du ser et barn åpne seg og vise følelser de tidligere ikke har evnet ...
Inger blir rørt, og må ta en pause.
– Det er mange sterke inntrykk, mange tunge historier. Vi møter barn som lukker seg emosjonelt fordi de har fått for store og sterke inntrykk, hendelser som er for vonde for små barn. Når de greier å åpne seg opp, er det veldig, veldig sterkt.
Det er sånt som gjør det verdt innsatsen for Inger og familien.
– Jeg liker mennesker. Dette er verdifullt for meg.
Inger tenker seg om, så kommer dette store smilet igjen:
– Og så har jeg nok et veldig velutvikla moderinstinkt!
Vi trenger både flere beredskapshjem og vanlige fosterhjem. Ta gjerne kontakt for en uforpliktende prat om du lurer på om dette kan være noe for deg!
