Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Takknemlige over å ha vært fosterhjem for ungdom

Ole Rudolfsen (68) og Inger-Lise Rudolfsen (56) mener de har vært heldige som har fått lov til å være fosterhjem for ungdom. Deres biologiske datter er også svært takknemlig for oppveksten med fostersøsken.

Se intervju med familien Rudolfsen (YouTube)

Et hjem med åpne dører

Vi befinner oss hjemme hos paret på Hemnes, et åpent og frodig sted i Aurskog-Høland. Huset ligger landlig til og er romantisk innredet med gammelt og nytt. Et forbilledlig «huset med det rare i».

- Vi har ikke så mye kunst på veggene utenom ting som fosterbarna våre har laget, sier Inger-Lise.

Hun viser stolt frem det som pryder veggene, før hun drar oss med inn i dagligstuen og synker ned i den grønne veloursofaen. Ole har inntatt lenestolen ved siden av. Inger-Lise er oppvokst på Hemnes og bodde på andre siden av veien fra der vi sitter nå, så hun kjenner godt til skolen her på området. Både Inger-Lise og Ole skildrer barndommen sin som en fin tid og legger vekt på at de begge vokste opp i et åpent hjem der døren alltid stod på gløtt for vennene deres.

- Det var ikke mye penger, men det var fritt og fint! Jeg kan ikke huske at vi hørte noe kjefting noen gang. Og dørene hjemme var alltid åpne, sier Ole.

Ole vokste opp som én av syv, mens Inger-Lise var eldst av tre søsken.

- Mine foreldre var kanskje litt strengere enn Ole sine. Jeg tror nok de fleste av barna våre vil si at jeg er den strengeste av oss to også, sier hun litt lattermildt. Streng, men rettferdig! Ole tar det meste med humor – det er hans styrke.

Veien til å bli fosterhjem

Da tanken om å bli fosterhjem slo Inger-Lise og Ole, valgte de å tenke på saken en god stund før de bestemte seg. På denne tiden hadde paret én biologisk datter på ni år, i tillegg til en eldre datter fra Oles tidligere ekteskap.

- Vi begynte så smått å snakke om det, men ville være sikre på at det var noe vi virkelig ønsket. Vi følte vi hadde god plass, et romslig hus og ikke minst; tid. Det gikk vel rundt et halvt år før vi tok samtalen med vår yngste datter, sier Inger-Lise.

- Da vi tok opp temaet og spurte henne hva hun syntes om tanken, sa hun egentlig «ja» fra første sekund. Vi ble glade for å høre at hun ønsket det samme som oss, men ville ikke gi henne noe dårligere tid til å bestemme seg enn hva vi hadde hatt. Derfor lot vi det gå en stund til, selv om hun senere bekreftet at hun fortsatt ønsket det samme, sier Ole.

Et nytt menneske i hus

Den første gutten som flyttet inn hos familien Rudolfsen var på datterens alder. Det skilte kun ett år mellom dem. Inger-Lise forteller at de var veldig spente den første natten, og at de satt lenger oppe enn vanlig. Får han sove? Vil han ha mareritt? Det er mange spørsmål som går gjennom hodet når man har fått et nytt menneske i hus.

- Vi ble sittende oppe fordi vi tenkte at han kanskje ville ha lavere terskel for å komme ned i stuen og snakke med oss, enn å banke på soveromsdøren vår, sier Inger-Lise. Det kunne jo hende han våknet etter han hadde lagt seg.

- Det var definitivt sommerfugler i magen den første natten. Vi hadde jo ingen erfaring med fosterbarn fra før av, men vi hadde bestemt oss for at dette var noe vi virkelig ville, legger Ole til.

Etter den første fostersønnen, har paret åpnet hjemmet sitt for flere fosterbarn. De fleste har vært ungdommer. Paret forteller at det å ha en ungdom i hus er veldig spennende. Mange fosterbarn vil komme med bagasje, men ofte er det lettere å kommunisere med noen som er litt eldre.

- Jeg pleier å si at alle fosterbarn kommer med en ryggsekk. Man vet aldri hva de har i denne ryggsekken, men med en gang man begynner å plukke opp ting derfra så har man muligheten til å hjelpe dem. De fleste ungdommer er flinke til å sette ord på følelsene sine, sammenlignet med yngre barn. Noen forstår ikke alltid helt hva de føler, men det er da vi får muligheten til å være der for dem, sier Inger-Lise.

- Det å være fosterfar for ungdom er veldig givende. Det føles fantastisk å hjelpe dem, se fremgang og oppleve at de føler seg trygge. Når et fosterbarn viser tillit til oss er det en veldig god følelse, legger Ole til.

Noen å dele interesser med

Huset på Hemnes er omringet av blomster, planter og flere sittegrupper i hagen. Det hviler en lun stemning over stedet. Det synes at Inger-Lise har fattet interesse for hagearbeid de seneste årene. Paret har alltid likt å oppholde seg ute, men der hun nå liker å bruker tid på hage, er han glad i å ta seg en fisketur. Dette er en interesse han gledelig har delt med fosterbarna.

- Det er ikke så viktig for meg å få fisk, det handler mer om den roen man får ved vannet, smiler Ole lurt.

- Fisketur var noe fostersønnen min ble med på. Et øyeblikk jeg husker veldig godt var da vi satt i båten. Plutselig åpnet himmelen seg og det begynte å striregne. Da snudde jeg meg mot han og sa «skal vi gi oss nå?», men han så tilbake på meg og sa «Ole, du må huske å ha tålmodighet når du fisker». Det var jo litt morsomt.

Paret har mange fine minner med fosterbarna sine. Inger-Lise deler et annet øyeblikk som har satt seg veldig hos henne.

- Det var julaften. Vår biologiske datter hadde plutselig blitt veldig syk og vi ble nødt til å kjøre henne til sykehuset. Mens vi var der borte hadde bonusbarna vasket og ordnet rommet hennes på eget initiativ. De ønsket bare å gjøre noe fint for henne til hun kom hjem igjen. Det er et øyeblikk jeg ser tilbake på med stor glede.

- Jeg pleier å kalle fosterbarna våre for bonusbarn. Det føles riktigere for oss, selv om det på papiret heter fosterbarn.

Biologiske barn og sjalusi

Inger-Lise og Ole understreker at det å være fosterhjem har vært berikende for hele kjernefamilien. De har lært mye om seg selv i prosessen, og har lært mye om hvordan man skal møte andre. Deres biologiske datter har også fortalt dem hvor mye hun har fått tilbake for være fostersøster. Hun sier at hun i dag bruker mye av det hun selv har lært, i møte med sitt eget barn.

- Når man har egne barn fra før av, er det viktig å ta praten med dem og involvere dem i beslutningen om å bli fosterhjem. Det er viktig at de får en forståelse av helheten, poengterer Ole.

Det er ikke uvanlig at barn kan føle på usikkerhet eller sjalusi når et nytt familiemedlem dukker opp. Derfor er det viktig å kunne ha en åpen dialog helt fra start.- En liten stund etter at fostersønnen vår hadde flyttet inn, merket jeg på datteren vår at hun var litt betenkt. Jeg spurte henne om det var noe spesielt hun gikk og tenkte på, og fikk til svar at hun lurte på om jeg fortsatt var like glad i henne som før. Da skjønte vi at vi var nødt til å tydeliggjøre dette i en samtale – selvfølgelig er vi akkurat like glad i deg!

- Det er nok ikke så rart at hun følte på det. Fosterbarn krever en del oppmerksomhet og vi hadde mange lange samtaler med fostersønnen vår. Hun opplevde det som at han fikk en annen type oppmerksomhet, sier Ole.

Men etter en god samtale med datteren, ble det klart og tydelig for henne at foreldrene hadde mer enn nok av kjærlighet å gi.

- Jeg husker så godt at hun sa «Jeg føler meg trygg nå, mamma. Han har sin plass og jeg har min.» etter samtalen vår. Hun forstod at han noen ganger trengte litt ekstra oppfølging, og at det ikke hadde noe med henne å gjøre.

- Ekstra koselig var det jo at de to etterhvert ble som knoll og tott.

Den gode samtalen

Noe av det beste med å ha en ungdom i hus, er alle samtalene man kan ha med dem. Dette er noe paret trekker frem som en fordel ved å bli fosterhjem for ungdom. Mange kan bli litt skremt av tanken på ungdomstiden, men Ole og Inger-Lise synes denne perioden er veldig spennende og fin.

- Jeg tror en viktig ting som fosterforelder er å ha tid til å sette seg ned for en prat. Man kan ikke ha for mye av de gode samtalene, sier Ole. Tålmodighet og rutiner er også viktige aspekter.

Det er likevel ingen fasit på hva et fosterhjem skal være. Man trenger de som bor i byen, de som bor på bygda, store familier, små familier – ja, også de som ikke er en familie ennå. Alle ungdommer er ulike, og derfor trenger man et mangfold av fosterhjem.

- Det viktigste er at man er seg selv. Vi er en helt vanlig familie som forsøker å inkludere ungdommen inn i familielivet vårt på best mulig måte. Gir man omsorg og trygghet kommer man langt med det, forteller Ole.

- Og alltid ha døren åpen, legger Inger-Lise til. Vi ønsker å være et hjem der våre bonusbarn kan komme tilbake når som helst etter at de har flyttet ut. Men det er ingen tvang eller forpliktelser knyttet til det.

Bli fosterhjem

Vurderer du å bli fosterhjem? Da kommer familien Rudolfsen med en klar oppfordring.

- Ta kontakt med barnevernet eller fosterhjemstjenesten for en prat. Du vil få oppfølging, veiledning, hjelp og gode samtaler. Det er helt uforpliktende å ta kontakt.

Et mangfold av barn trenger et mangfold av fosterhjem. Kunne du tenke deg å være fosterforelder? Kontakt oss gjerne for å få mer informasjon.

Kontakt oss

Skriv inn postnummeret ditt for å finne din nærmeste fosterhjemstjeneste

Oversikt over fosterhjemstjenestene
Dame som ser mot kamera

Les mer om fosterhjem

Fant du det du lette etter?