Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Spørsmål og svar

Hva er kravene for å bli fosterhjem?

Det finnes alle typer familiekonstellasjoner blant fosterforeldre i Norge - gifte, samboende, gifte og samboende av samme kjønn, og enslige. Det finnes fosterforeldre fra mange forskjellige kulturer og bakgrunner.  Noen har hjemmeboende barn, noen har voksne barn som har flyttet hjemmefra, noen har aldri hatt barn.

Det er i første rekke den totale omsorgsevnen i familien din som vurderes, og hvordan du eller dere som familie - med det nettverket dere har - er rustet til å hjelpe barnet.

Det er mange som er enslig og fosterhjem. Stabil livssituasjon er viktig, og derfor stilles som regel krav om at det må ha gått minst to år siden et eventuelt brudd med tidligere partner. For enslige fosterforeldre vil også et solid nettverk som kan støtte deg i omsorgsoppgavene være viktig.

Mange spør også om de kan ha kjæreste? Svaret er da: ja du kan ha kjæreste, men det er viktig at din kjæreste er stabil og at dere kjenner hverandre godt. Det anbefales at hvis du har gått inn i et nytt forhold / blitt samboer bør det hatt en varighet på 2 år.

Det anbefales å være forsiktig med å etablere et nytt kjæresteforhold når barnet nettopp har flyttet inn og befinner seg i en sårbar situasjon. Det er viktig å informere barneverntjenesten i slike saker. Barneverntjenesten vil kunne be om politiattest på andre voksne som oppholder seg mye sammen med fosterbarnet.

Dersom man er enslig fosterforelder, er det særlig viktig å ha et godt og støttende nettverk og god helse.

Det stilles krav om at man har en stabil økonomi for å bli foterforelder. En trygg og forutsigbar famileøkonomi er en viktig forutsetning for å kunne tilby barnet et stabilt fosterhjem.

Fosterforeldrene må ha alminnelig god helse, men det betyr ikke at personer som har helseplager er utelukket. Det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle om sykdom eller uførhet vil påvirke din evne til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, og det er familien som helhet som vurderes. Dersom den ene fosterforelderen er ufør, må den andre ha god helse. Enslige som er helt uføre kan som regel ikke bli fosterhjem.

Noen barn har så omfattende behov i perioder at det er aktuelt å kjøpe fri en av fosterforeldrene fra arbeidet sitt, men generelt vil man kunne ha fulltidsjobber ved siden av det å være fosterforeldre - som i enhver vanlig familie. Det viktige er at man har overskudd og nok tid i hverdagen til å ta seg av et fosterbarn med alt det medfører, og at man kan bruke den tiden som trengs for å skape en trygg tilværelse for barnet.

Bolig

Boligen må være trygg og i forskriftsmessig stand. Det betyr at den må være må den være sikker med tanke på brann, sikre trapper og lignende.  Boligen må være alminnelig standard og alminnelig ryddig og renslig.

Det er ønskelig at barnet får et eget rom, som er stort nok til at det fungerer for å for eksempel gjøre lekser og kanskje få besøk av venner. 

Det er ønskelig at barnet får eget rom, men her kan det utvises skjønn. Det kommer også an på det enkelte barnets behov, og alderen på barna. Det bør også tas stilling til om det er mulighet for at barna kan få egne rom når de blir eldre og får mer behov for det.

Penger og betaling

Frikjøp vurderes ut fra barnets behov - både om en av fosterforeldrene skal frikjøpes, og hvor lenge. Man kan frikjøpes helt eller delvis fra jobben, og i noen tilfeller kan det være behov for at begge foreldrene frikjøpes. Ved frikjøp inngår fosterfamilien en avtale med omsorgskommunen om utbetaling. Man må også gjøre en avtale med sin arbeidsgiver. 

Pensjon, forsikring og rettigheter

Nei. Arbeidsgodtgjøringen man mottar gir rett til opptjening i folketrygden. Det innebærer at fosterforeldre gis opptjening i folketrygdens alderspensjon og andre inntektsbaserte ytelser, slik som uføretrygd, dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og foreldrepenger. 

Se vedlegg til fosterhjemsavtalen om fosterforeldres arbeidsrettslige stilling og deres sosiale rettigheter. 

Les mer om pensjon i Vedlegg til fosterhjemsavtalen: Fosterforeldres sosiale og arbeidsrettslige rettigheter. 

Ja, det er fullt mulig, og det anbefales.   

Alle gjenstander som tilhører fosterfamilien, må fosterhjemmet selv forsikre, vanligvis gjennom innboforsikring. Det vil være fosterhjemmet sin oppgave å være godt nok dekket, med hensyn til skader på egen eiendom.

Du kan lese mer om dette i fosterhjemsavtalen.

Ja, det er fullt mulig, og det anbefales.   

Prosessen for å bli fosterhjem

Alle som skal bli fosterforeldre må gjennomføre et opplæringsprogram. Programmet kalles PRIDE og er på 30 timer fordelt på enkeltsamlinger og/eller helgesamlinger. Kurset kan bestå av både fysiske og digitale samlinger. Mellom samlingene arbeider du med hjemmeoppgaver og mottar hjemmebesøk fra oss.  
 
Kurset tar normalt 3 til 4 måneder å gjennomføre, og opplæringen er gratis.  

Lenke: Les mer om opplæring 

Det å bli fosterfamilie er et stort valg å ta, og du kan selv trekke deg når som helst i prosessen. 

Du må ikke ha tatt en beslutning om å bli fosterhjem før dubegynner på opplæringen. Ofte trenger man opplæringen for å ha nok innsikt i hva det vil si å være fosterhjem til å kunne ta denne beslutningen. 

Når opplæringen er gjennomført, tar man en ny, gjensidig vurdering sammen med kurslederne om den endelige beslutningen.  

Det er viktig at biologiske barn er deltakende i prosessen med å bli fosterhjem, og vi anbefaler at barna tas med tidlig.  

I opplæringsprosessen blir også biologiske barn involvert gjennom barnesamtaler og familiesamlinger. 

På flere steder i prosessen vil fosterhjemstjenesten vurdere om du oppfyller kravene for å bli fosterhjem. Vurderingen starter med at dere leverer en egenpresentasjon. Etter det kommer vi på hjemmebesøk til dere, der vi også har en samtale om kravene.  

Bufetat vil også be om å få innhente opplysninger fra NAV og barneverntjenesten. I noen kommuner må man også legge frem helseattest og politiattest allerede i løpet av opplærings- og vurderingsprosessen, mens andre kommuner henter inn dette først når dere er forelagt et konkret barn.  

I løpet av opplæringskurset vil det også pågå en vurderingsprosess der kurslederne utreder om familien egner seg som fosterhjem.  

Når kurset er ferdig vil fosterhjemstjenesten eventuelt gi en anbefaling om at dere kan bli fosterhjem. Til slutt er det kommunen som gir sin endelige formelle godkjenning av dere som fosterforeldre før barnet kan flytte inn.  

Grunnopplæringskurset og vurderingen tar gjerne 3-6 måneder. Noen steder har fosterhjemtjenesten kurssamlinger på ukedager, mens andre har helgesamlinger.   

Når man er ferdig med kurset og er anbefalt som fosterhjem, varierer det veldig hvor lang tid det tar før man identifiserer et konkret barn som dere kan passe for. Dette avhenger av hvilke barn som til enhver tid har behov for fosterhjem. I noen tilfeller kan det gå fort, mens det i andre tilfeller kan ta noe tid.   

Prosessen for å bli fosterhjem krever først og fremst at man setter av tid til å gå inn i denne prosessen sammen med fosterhjemstjenesten. Man må være motivert til å delta på kurs, ta imot hjemmebesøk, ha lange samtaler og svare på de spørsmålene fostertjenesten måtte ha. 

I tillegg må man være villig til å inkludere hjemmeboende barn i prosessen og legge til rette for at fosterhjemtjenesten kan møte og samtale med barna i løpet av prosessen.  

Det kreves også at man er villig til å gi innsyn i opplysninger fra NAV, barnevern og eventuelt lege og politi.  

Informasjonsmøtene er helt uforpliktende, og varer i ca 1-2 timer. Her får du mer informasjon, du får muligheten til å snakke med våre rådgivere, og får dermed mer grunnlag for å vurdere videre om det å bli fosterhjem er noe for deg.  
 
PRIDE-kursene er opplæringsprogrammet for de som har meldt sin interesse, som har levert egenpresentasjon og som har hatt hjemmebesøk. Familier som tilbys opplæring har blitt vurdert til å oppfylle grunnkrav for å starte opplæring for å bli fosterhjem.  
 
Det finnes også videreopplæringsmoduler i PRIDE, for de som allerede har blitt fosterforeldre  

Se alle planlagte informasjonsmøter og kurs 

Les mer om opplæringen 

Det er viktig at biologiske barn er deltakende i prosessen med å bli fosterhjem, og vi anbefaler at barna tas med tidlig.  

I opplæringsprosessen blir også biologiske barn involvert gjennom barnesamtaler og familiesamlinger. 

Bufdir er et overordnet fagorgan som gir faglige råd om fosterhjem i Norge, og hjelper til med rekruttering av nye fosterforeldre. 

Barnevernet i Norge delt mellom stat og kommune:  
 

  • Barne- ungdoms og familieetaten (Bufetat) er det statlige barnevernet. De har blant annet ansvar for fosterhjemtjenesten, familievernkontoret og statlige barnevernsinstitusjoner. 
  • Barnevernstjenesten er det kommunale barnevernet. De har omsorgsansvaret for det enkelte fosterbarnet, og de er oppdragsgiver for fosterforledrene. De har også ansvaret for å følge opp barnet i fosterhjem, følge opp fosterforeldre, legge til rette for samvær og sikre støtte og veiledning til barnet og fosterfamilien.  

Om barna

Barna som trenger å komme til et fosterhjem finnes i alle aldre mellom 0-18 år, men det er vanligvis flest barn i skolealder og oppover som har behov for et nytt hjem.  

De siste årene har over 40 prosent av barna vært mellom 13 og 17 år, mens under 10 prosent har vært under 2 år.

Bufetat og barneverntjenesten strekker seg langt for å koble riktig barn og familie mot hverandre. Det vil derfor tas hensyn til fosterforeldrenes ønsker om hvilket barn som passer inn i familien, både når det gjelder alder og eventuelle utfordringer barnet har. Alle som skal starte en opplæringsprosess, der de blir bedt om å si noe om hvilken aldergruppe man ser for seg kan passe for sin familie. I løpet av kurset kan dette endre seg. Etter endt kurs blir kurslederne og kursdeltakerne enige om hva slags aldergruppe som passer for familien å ta imot. 

Det er flest barn fra skolealder og opp som venter på et fosterhjem. Dersom en familie først og fremst ønsker å ta imot spedbarn eller små barn, kan det derfor ta svært lang tid før man finner et fosterbarn som kan flytte inn.  

De som velger å bli beredskapshjem kan ikke velge alder på barnet, da de må være innstilt på å ta imot hele spennet fra 0 til 18 år. 

Det er mulig å ønske fosterbarn av et spesifikt kjønn. Fosterhjemstjenesten og kommunen strekker seg langt for å matche riktig barn og familie til hverandre, og fosterfamiliens synspunkter om både kjønn og alder på barnet vil derfor tas hensyn til.  

Ønsker rundt alder og kjønn kan gjøre tiden det tar før et konkret barn kan flytte inn noe lenger, fordi det vil avhenge av hvilke barn som til enhver tid har behov for et fosterhjem. 

Fosterbarn er like ulike som alle andre barn. Felles for fosterbarna er at de av ulike grunner ikke kan vokse opp hos sine foreldre, og at de i de aller fleste tilfeller har opplevelser bak seg som preger dem i varierende grad.  

 

Hvordan barnet reagerer på det barnet har opplevd, kan være svært ulikt. Noen barn kan ha vansker med å stole på voksne, og kan ha en avvisende atferd. Andre barn kan ha mye frykt i seg, og fremstå klengete i redsel for å bli forlatt. Andre igjen kan framstå som sinte og aggressive fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere sine egne vanskelige følelser, mens noen kan virke stille, tilbaketrukne og apatiske.  

Felles for alle barna, uavhengig av hvilke utfordringer de har med seg, er at de trenger mye omsorg og å bli sett, hørt og forstått.  

De fleste barn som bor i fosterhjem har behov for hjelp fra hjelpeinstanser til å takle utfordringene de har fått etter å ha levd i omsorgssvikt. Fosterforeldre må være innstilt på å samarbeide med instanser som for eksempel skole, pedagogisk- psykologisk tjeneste, helsesykepleier eller barne- og ungdomspsykiatri. 

Hverdagen som fosterhjem

For noen av barna er det svært viktig å ha kontakt med sin biologiske familie, enten med eller uten tilsyn, mens andre ikke skal ha det.  De fleste barn som bor i fosterhjem har samvær med sine foreldre, søsken og andre familiemedlemmer, men omfanget vil variere fra barn til barn. Er man fosterhjem for et barn som skal opprettholde kontakt med sin biologiske familie, blir din oppgave som fosterforelder å støtte barnet og legge til rette for dette. 

Man trenger ikke endre sitt eget liv selv om man blir fosterhjem for et barn med en annen etnisk eller religiøs tilhørighet. Men fosterfamilien har ansvar for å ivareta barnets kultur, og det gjelder mat, religion, merkedager og annet.  

Derfor er det viktig at dere som fosterforeldre respekterer barnets bakgrunn, og kanskje viser nysgjerrighet og interesse for dets etniske og religiøse tilhørighet. Dersom barnet ønsker å følge sin egen kulturs levemåte, er det viktig at dere så langt det lar seg gjøre legger til rette for det.  

Det vil også kunne være positivt for barnet dersom dere har mulighet til å bli kjent med andre med samme bakgrunn som barnet selv.  

Kommunen som plasserer barnet hos dere, har ansvar for å veilede dere slik at dere kan takle de utfordringene barnet har - uansett hva disse er. Dersom det er behov for det, vil dere også bli gitt muligheten for oppfølging fra sykehus, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, habiliteringstjenesten og lignende helsetjenester.

Ja, som fosterhjem ivaretar du den daglige omsorgen for barnet på vegne av enten barnets biologiske foreldre (ved frivillig plassering) eller barneverntjenesten (ved omsorgsovertakelse). 

Det betyr også at det er du som tar alle dagligdagse avgjørelser. Når det gjelder større avgjørelse for eksempel dåp, konfirmasjon, flytte barnet til en annen skole eller lignende, tas disse i samarbeid med kommunen og eventuelt de biologiske foreldrene. 

Det er greit å tenke på fosterforeldreskapet som en tredeling der fosterforeldrene utøver daglig omsorg, barneverntjenesten har det formelle ansvaret, og de biologiske foreldre har foreldreansvaret.  

I foreldreansvaret ligger det fortsatt noen rettigheter, blant annet til å bestemme barnets navn, valg av skole, medisinsk behandling og innmelding i trossamfunn.  

Barnet kan heller ikke flytte utenlands eller adopteres uten de biologiske foreldrenes samtykke eller vedtak i Fylkesnemnda.  

Ja det er helt vanlig å ta med fosterbarnet på ferie, som man gjør med egne barn.  

Når det gjelder utenlandsferie, må dette gjerne avtales med barneverntjenesten jfr Fosterhjemsavtalen.  

 

Ja det er ønskelig at fosterbarnet har eget soverom   

Alle barn påvirkes av at det kommer et nytt barn inn i hjemmet. Det blir et barn til som trenger de voksnes tid, som skal følges opp med skole, lekser og fritidsaktiviteter. I tillegg har ofte fosterbarn ekstra behov for oppfølging fra de voksne i familien. Det er derfor naturlig at det nye barnet tar mye plass - særlig den første tiden etter at barnet flytter inn.  

Det er derfor viktig at fosterforeldrene involverer sine egne barn i prosessen mot å bli fosterhjem, slik at barnet i så stor grad som mulig forstår hva som vil komme til å endres. 

Varighet - kan vi miste barnet?

Flere fosterbarn trenger bare et nytt hjem for en periode. En omsorgsovertakelse skal i utgangspunktet være midlertidig. Etter barnevernloven § 4-21 er hovedregelen at et barn skal tilbakeføres når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan yte forsvarlig omsorg. Samtidig gir loven unntak for tilbakeføring dersom det skaper “alvorlige problemer” for barnet. I tillegg skal barnets beste tas hensyn til.  

Dersom for eksempel barnets tilknytning til fosterhjemmet gjør at tilbakeføring ikke er det beste for barnet, vil fylkesnemnda kunne vurdere det slik at barnet skal bli i fosterhjemmet. 

Nei, muligheten til å adoptere sine fosterbarn dukker derfor bare opp unntaksvis.  

Mens barnevernet og fosterforeldrene har omsorgsansvaret for barn i fosterhjem, beholder barnas biologiske foreldre fortsatt foreldreansvaret. Føringene i loven om barneverntjenester er at barn som utgangspunkt skal tilbakeføres til sine foreldre.  

Det er derfor svært sjeldent at det å være fosterhjem ender med at man adopterer barnet.  

I de tilfellene det skjer, må de biologiske foreldrene samtykke til adopsjonen, før fylkesnemnda til slutt avgjør selve adopsjonssaken. 

Dette varierer veldig. Dersom barnet selv og barnets biologiske foreldre er positive til det, noe erfaring tilsier at de ofte er, er dette fullt mulig. Noen ganger blir fosterhjemmet også besøkshjem for fosterbarnet når barnet flytter hjem til sine biologiske foreldre.  

Hvilke andre måter kan man hjelpe barn på

Dersom man finner ut at det å bli fosterhjem er en for stor oppgave, finnes det andre måter å være der for et barn på. Man kan for eksempel bli besøkshjem - også kalt avlastningshjem. Da vil du ta imot et barn på avlastning i ditt eget hjem i helger, ettermiddager og/eller ferier. 

Besøks- og avlastningshjem er et kommunalt tiltak. Dersom du er interessert i å vite mer om dette eller melde din interesse, kan du ta kontakt med barneverntjenesten i den kommunen du bor i. 

Andre måter: 

  • Tilsynsfører i fosterhjem- kontakt barneverntjenesten 
  • Støttekontakt- kontakt barneverntjenesten 
  • Ideelle organisasjoner – eks. Røde Kors, Kirkens bymisjon med flere.  
  • Ta initiativ i lokalsamfunnet  
  • Se et barn i ditt nærmiljø- «Jeg ser deg» 

Kontakt oss

Skriv inn postnummeret ditt for å finne din nærmeste fosterhjemtjeneste

Oversikt over fosterhjemtjenestene
Dame som ser mot kamera