Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Familien Adare har fem barn

For mange år siden fikk Ann Kristin og Mukhtar Adare en forespørsel fra barnevernet om de kunne tenke seg å være fosterhjem. På dette tidspunktet var de ikke sikre på om de var ferdige med å få egne barn, og følte dermed ikke at de kunne svare ja. Men tanken om å bli fosterforeldre slapp aldri taket.

Fosterforeldrene Adare
Paret har fire biologiske barn sammen. Det skiller syv år fra den eldste til den yngste i flokken. (Foto: Atyp)

Velkommen hjem

Veggene i hjemmet til familien Adare er en tidsreise. Stolte, nybakte foreldre. Små barnehender. Far i huset med rastafletter som rekker ned forbi skuldrene vitner om en annen tid. «Se, det var da pappa hadde langt hår», sier Ann Kristin til fostersønnen og henviser til bildet. «Og der er meg som baby», kontrer en stolt treåring. Han peker på bildet av storesøster som holder ham i armene.

Ann Kristin tar oss med inn på kjøkkenet og tilbyr kaffe mens hun lager mat til barna. Storebror skal passe på treåringen og leke med ham mens vi intervjuer. «Det blir noe raskt og enkelt til middag akkurat i dag», sier hun og tar frem pølser og brød. Appetitten til barna bekrefter en velkjent sannhet; at det enkle ofte også er det beste.

ved bordet
Små barneføtter tråkker over dørstokken og stillheten senker seg i hjemmet.

Alltid vært glad i barn

Ann Kristin og Mukhtar møtte hverandre på et utested ved navn Frakken for 22 år siden. «Alle som bor i Trondheim og som er over 40 år kjenner til den», ler Ann Kristin. En lun, trillende latter fyller rommet.

Hun er oppvokst i Mosjøen sammen med søster, mor og far, mens han vokste opp i Somalia med seks brødre og én søster.

- Jeg er vant til å være en stor flokk. Oppveksten min var veldig fin, og jeg har alltid ønsket meg en stor familie selv. Det er det som føles normalt for meg, sier Mukhtar.

Ann Kristin har vært glad i barn så lenge hun kan huske, og var alltid den som ringte på hos andre for å spørre om hun kunne trille. I tillegg til å ha fem barn driver hun i dag en barnehage.

– Du spurte jo faktisk aldri om hvor mange barn jeg ville ha, så det var flaks at du møtte en som også kunne tenke seg mange, sier hun lattermildt til mannen.

Mukhtar trekker på smilebåndet og forteller oss at han er veldig heldig som har henne.

par

– Da jeg kom til Norge forstod jeg at det var mange fosterbarn som trengte hjelp. Jeg ønsket å gi noe tilbake siden jeg selv var så heldig å få komme hit. Det er ikke en plikt, men det føles fint å kunne gjøre det, sier Mukhtar. Og det føles fint for resten av familien. Barna pleier ofte å si «hvem hadde vi vært uten ham?» når de snakker om fosterbroren sin.

Lurer du på hvordan det er å være fosterhjem? Her finner du svar på de vanligste spørsmålene.

Første tur uten barn endte med et fosterbarn

Ann Kristin mener at det å være mamma er en stor gave i livet. Hun sier at det å ha et fosterbarn føles veldig nært og at hun elsker ham som sin egen.

Fostersønnen kjenner ikke til et liv uten Ann Kristin og Mukhtar. Fem dager før hans biologiske mor hadde termin, fikk paret en telefon fra barnevernet.

– Mukhtar hadde nettopp tatt meg med på en overraskelsestur til Island – vår første tur uten barn! Plutselig ringer telefonen mens vi sitter i en leiebil, og da blir vi spurt om vi kan ta imot en liten gutt som skal komme til verden om bare noen dager.

Man kan trygt si at samtalen i bilen endret seg etter det.

– Vi trodde nok aldri vi skulle få et så lite barn, men vi hadde nevnt at vi ønsket oss noen som var yngre enn våre egne, slik at de kunne få delta så mye som mulig. Etter en lang samtale i bilen og en fin telefonsamtale med barna våre, landet vi etter hvert på at det føltes riktig å si ja. Så da var det bare å komme seg hjem for å kjøpe babyutstyr.

mor og barn

«Familien Raus»

Det å starte helt på nytt med våkenetter og hyppige bleieskift, er ikke bare-bare. Heldigvis var de biologiske barna veldig involverte i det nye familietilskuddet, og ønsket å hjelpe til så mye som mulig.

– Da vi lekte med tanken om å bli fosterhjem, tok vi opp dette med barna rundt middagsbordet. Vi fortalte dem hva vi så for oss og lot dem stille spørsmål, sier Ann Kristin.

– Det er viktig å ta den praten med barna. Når man tar til seg et fosterbarn kommer det én til som tar plass. Man må huske på at dette ikke bare er et oppdrag vi voksne tar på oss, det er et oppdrag vi skal gjøre sammen som familie. Heldigvis var barna våre positive til å få inn en fosterbror eller -søster, sier Mukhtar.

brødre ute

Paret forteller at de under opplæringsprogrammet for å bli fosterhjem hadde en kveld hvor de fikk ta med barna sine. På kurset fikk familien ulike oppgaver de skulle løse. En av oppgavene var å lage et familieskjold med et ord som skulle representere deres familie.

– Familieskjoldet vårt ble bestående av flere elementer. Et fly, fordi vi liker å reise. Masse hjerter, fordi vi er glade i hverandre. Og en mørk og lys arm som holder hverandre i hånden. Ordet vi valgte for å representere vår familie var «raus». Det ønsker vi å være, sier Mukhtar.

Kontakt oss

Skriv inn postnummeret ditt for å finne din nærmeste fosterhjemstjeneste

Oversikt over fosterhjemstjenestene
Dame som ser mot kamera

Les mer om fosterhjem

Fant du det du lette etter?