21 år som fosterhjem ble til bok
Publisert
Rina bryr seg så mye om fosterbarn at hun bestemte seg for å skrive en bok. Sammen med Beate har hun skrevet boken «Jeg trenger at noen bryr seg».
Rina og Jim startet som fosterhjem helt tilbake i 2001. I løpet av disse 21 årene har de hatt ti barn boende hos seg, ni av dem har vært barn med minoritetsbakgrunn. Rina understreker at ikke alle barna har bodd hos dem samtidig.
- Å være fosterhjem er en livsvarig oppgave, slik det også er med biologiske barn. Vår familie er den familien disse barna har som voksen, forklarer hun.
Denne lange erfaringen førte til et behov for å utarbeide fagstoff.
- Bakgrunnen for å skrive boken er at vi har sett et stort behov for å fremme forståelse for temaet. Omsorg rundt fosterbarn er et tema som alltid er aktuelt. Stadig er det behov for nye fosterhjem, og det vil alltid være behov for påfyll i kunnskap og forståelse for disse sårbare barna, forteller Rina.
I boken møter du Mia og hennes fosterforeldre gjennom ulike utfordringer.
- Vi tror boka kan brukes i det felles laget rundt barnet; et lag fosterbarnet trenger for å få et godt liv. Vi tenker at boka kan være et utgangspunkt i det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet. Vårt ønske er å øke forståelsen i fosterhjemsarbeid, og trekker derfor frem hvor viktig det er at samfunnsoppdraget å være fosterforeldre blir ivaretatt til det beste for barnet. Å jobbe mot felles forståelse og felles mål vil bære frukter for et barn.
Ønsket å hjelpe barn med en annen kulturell bakgrunn
Hvorfor ble de fosterhjem egentlig? Rina tenker seg tilbake over 21 år i tid og kommer fram til at de ønsket å gjøre en forskjell. Etter litt tid så de at det var et behov for fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn. Rina påpeker at de var åpne for å ta imot alle barn uavhengig av kulturell bakgrunn, de hadde snakket om det og følte de hadde rom og evne til å gi omsorg til barn som trengte det.
Selve prosessen med å bli fosterhjem begynte da hun var barnevakt for fosterbarnet til ei venninne. Vi har noen venner som hadde et fosterbarn som jeg var mye barnevakt for. En dag spurte vennene om de ikke skulle prøve å melde seg på opplæringskurs for fosterforeldre.
Som sagt, så gjort. Etter gjennomføring av kurs og en lang og grundig prosess, flyttet det et barn inn i hjemmet.
Hvordan få et fosterhjem til å fungere?
Rina og Jim kommer begge fra omsorgsyrker og hun peker på dette som en av grunnene til at de har fungert som fosterhjem, samtidig som de begge har en sterk interesse for barn og oppvekst. Dette har blant annet ført til at Rina har tatt videreutdanning innen spesialpedagogikk.
- Jeg er ganske nysgjerrig på ting, spesielt det med barn og ungdom og hvordan de for eksempel lærer. Jeg har nok en indre motivasjon for å hjelpe, legger hun til før hun utdyper at en interesse ikke er nok.
Det kreves nemlig mer enn interesse for å få en fosterfamilie til å fungere.
På spørsmål om hvordan de får det til å fungere påpeker hun flere ting. Blant annet forutsigbarhet og strukturer.
- Det kan være så enkelt som å spise middag sammen til faste tider eller rutiner for lekser, nevner hun.
Gjennom å vektlegge fosterbarnas meninger og ta inn deres perspektiv, fordrer det også at det må gjøres endringer i alt fra tradisjoner til hverdagsaktiviteter i familien.
Vi har for eksempel hatt muslimske barn hos oss som ikke spiser svinekjøtt og da serverer vi også kylling på julaften. Skjer det uforutsette ting så snakker vi sammen og vi forsøker også, når det lar seg gjøre, og å rådføre oss med deres biologiske foreldre, sier Rina.
Flokken med plass til alle
De har tidvis hatt mange barn boende hos seg samtidig, og i en stor familie oppstår det til tider også uenigheter. Når dette skjer, prøver de å snakke sammen og legge til rette for å at alle blir sett og hørt. De er veldig bevisst på at de er en flokk og at det skal være plass til alle. Gjensidig respekt er et viktig punkt i den sammenheng, mener hun.
- Vi legger opp til ærlighet og at vi kan finne ut av ting, derfor er det viktig å snakke sammen og forklare hvorfor noe er som det er. Vi som fosterforeldre forsøker å begrunne våre perspektiver slik at barna forstår situasjonene og ikke bare retter seg etter det vi sier fordi de tror vi har definisjonsmakt. Deres meninger og perspektiver er like mye verdt, utdyper Rina.
Rina forteller at de setter pris på å kunne være der for barna, selv om fosterbarna til tider, som så mange andre barn, kan svare: «kunne ikke du heller blitt hjemme?» når de møter de opp på idrettsarrangementer o.l. Men hun er heller ikke særdeles bekymret om noen av de biologiske barna spør dem om de kunne blitt hjemme, og tror det heller er et positivt tegn.
- Det viser nok heller at de har funnet sin plass i familien, poengterer hun.
Bokprosjektet
Utfordringene har vært mange, men gledene har vært flere. Å skulle åpne sitt hjem for en annen kultur er krevende og berikende på mange måter, og det gir masse utfordringer og bratte bakker. Og nå har altså Rina og hennes medforfatter Beate, gitt ut en bok for å dele sine erfaringer med andre fosterforeldre og ansatte i hjelpeapparatet rundt fosterbarn. Boken har som tema å forstå fosterbarn i førskolealderen. Flere bøker om ulik problematikk knyttet til arbeid i fosterhjem er planlagt.
- Det er mange fosterfamilier som føler seg overlatt til seg selv, og det kan være vanskelig å forstå fosterbarnet reaksjoner i dagliglivet. Målet med bok er at vi sammen skal legge til rette for at barn utvikler seg til trygge voksne, avslutter Rina.
Kan du tenke deg å bli fosterhjem?
Kontakt oss
Skriv inn postnummeret ditt for å finne din nærmeste fosterhjemstjeneste
Oversikt over fosterhjemstjenestene